Cand.med. Johanne Kolvik von Ely Iversen forsvarte sin doktorgrad som utgår fra Universitetet i Oslo (UiO) den 23.02.24.

På UiO sine nettsider kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Kolvik von Ely Iversen.

NPF gratulerer!

Fødselslege Tiril Tingleff forsvarte sin doktorgrad som utgår fra Universitetet i Oslo (UiO) den 25.01.24.

På UiO sine nettsider kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Tingleff.

NPF gratulerer!

Jordmor Linda Wike Ljungblad forsvarte sin doktorgrad som utgår fra Universitetet i Sørøst-Norge (USN) den 19.12.23.

På USN sine nettsider kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Ljungblad.

NPF gratulerer!

Lege Anne Kvie Sande forsvarte sin doktorgrad som utgår fra Universitetet i Bergen (UiB) den 15.12.23.

På UiB sine nettsider kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Sande.

NPF gratulerer!

Jordmor Åsa H. Waldum forsvarte sin doktorgrad som utgår fra Universitetet i Oslo (UiO) den 12.09.23.

På UiO sine nettsider kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Waldum.

NPF gratulerer!

Overlege Ellen Annexstads forsvarte sin doktorgrad som utgår fra Universitetet i Oslo (UiO) den 23.06.23.

På UiO sine nettsider kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Annexstad.

NPF gratulerer!

Gynekolog Tilde Broch Østborg forsvarte sin doktorgrad som utgår fra Universitetet i Bergen (UiB) den 22.06.23.

På UiB sine nettsider kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Østborg.

NPF gratulerer!

MD Birgitte Mitlid-Mork forsvarte sin doktorgrad som utgår fra Universitetet i Oslo (UiO) den 05.06.23.

På UiO sine nettsider kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Mitlid-Mork.

NPF gratulerer!

Jordmor Enid Leren Myhre forsvarte sin doktorgrad som utgår fra Universitetet i Sørøst-Norge (USN) den 03.05.23.

På USN sine nettsider kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Myhre.

NPF gratulerer!

Barnelege Beatrice Odongkara forsvarte sin doktorgrad som utgår fra Universitetet i Bergen (UiB) og Makerere-universitetet den 21.03.23.

På UiB sine nettsider kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Odongkara.

NPF gratulerer!

Johanne Holm Toft forsvarte sin doktorgrad som utgår fra Universitetet i Bergen (UiB) den 24.02.23.

På UiB sine nettsider kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Toft.

NPF gratulerer!

Christian Magnus Thaulow disputerte den 22.11.22 (UiB).

På nettsidene til UiB kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Thaulow.

NPF gratulerer!

Peder Aleksander Bjorland disputerte den 28.10.22 (UiB).

På nettsidene til Stavanger Universitetsjukehus kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Bjorland.

NPF gratulerer!

Dr Lorentz Erland Linde forsvarte sin doktorgrad som utgår fra Universitet i Bergen den 27.10.22.

På UiB sine nettsider kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Linde.

NPF gratulerer!

Jordmor Eva Marie Engebakken Flaathen forsvarte sin doktorgrad som utgår fra OsloMet den 05.10.22.

På OsloMet sine nettsider kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Flaathen.

NPF gratulerer!

Anlaug Vatne disputerte den 30.09.2022.

På UiB sine nettsider kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Vatne. Du kan lese mer på nettsidene til Stavanger universitetssjukehus.

NPF gratulerer!

Merete Engeseth, mastergrad i fysioterapi ved hjerte- og lungelidelser.

På UiB sine nettsider kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Engeseth. Hun disputerte den 14.06.22 (UiB).

NPF gratulerer!

Mette Engan, can.med, spesialist i barnesykdommer.

På UiB sine nettsider kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Engan. Hun disputerte den 19. mai 2022 (UiB).

NPF gratulerer!

Ingvild Hersoug Nedberg disputerte 6. april 2022.

På nettsidene til UiT Norges arktiske universitet kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til jordmor Nedberg.

NPF gratulerer!

Susanna Myrnerts Höök disputerte 12.05.2021.

På nettsidene til Universitetet i Bergen (UiB) kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Höök .

NPF gratulerer!

Moges Tadesse Borde disputerte 20.01.2021.

På nettsidene til Universitetet i Bergen (UiB) kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Borde.

NPF gratulerer!

Kiropraktor Stefan Malmqvist disputerte 6. desember 2021.

På nettsidene til Universitetet i Stavanger kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Malmquist.

NPF gratulerer!

Solveig Bjellmo disputerte den 29.10.20 (NTNU).

På nettsidene til NTNU kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Bjellmo.

NPF gratulerer!

Kristine Marie Stangenes MD, PhD disputerte den 09.01.20 (UiB).

På nettsidene til UiB kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Stangenes. Ønsker du å lese mer kan du lese her.

NPF gratulerer!

Sykepleier ved intensivavdeling for nyfødte, Bente Silnes Tanberg, disputerte den 17.06.20 (UiB).

På nettsidene til UiB kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Tandberg.

NPF gratulerer!

Marianne Hope Abel disputerte i 2020.

På nettsidene til Universitetet i Oslo kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til ernæringsfysiolog Abel.

NPF gratulerer!

Berit Mortsensen disputerte i 2020.

På nettsidene til Universitetet i Oslo kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til jordmor Mortensen.

NPF gratulerer!

Eline Skirnisdottir Vik disputerte i september 2020.

På nettsidene til Universitetet i Bergen kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til jordmor Vik.

NPF gratulerer!

Christian Widnes disputerte i 2020.

På nettsidene til UiT Norges arktiske universitet kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Widnes.

NPF gratulerer!

Her kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til jordmor Linn Marie Sørbye (Universitetet i Bergen, 2019).

NPF gratulerer!

Her kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til jordmor Rebecka Dalbye (OsloMet, 2019).

NPF gratulerer!

Her kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Cand.med Jon Widding Fjalstad (UiT Norges arktiske universitet, 2018).

NPF gratulerer!

Her kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Cand.med Eirin Esaiassen (UiT Norges arktiske universitet, 2018).

NPF gratulerer!

Jesper Dahl disputerte ved UiT Norges arktiske universitet i 2017. Du kan lese mer om Dahls arbeid her.

NPF gratulerer!

Cand.med. Monica Thallinger disputerte ved UiO den 27.10.2017. Du kan lese mer om Thallingers arbeid her.

NPF gratulerer!

Cand.med. Anne Marthe Boldingh disputerte ved UiO den 16.01.2017. Du kan lese mer om Boldinghs arbeid her.

NPF gratulerer!

Cand.scient. Åse Lillian Vårtun disputerte ved UiT Norges arktiske universitet 09.09.2016. Her kan du lese mer.

NPF gratulerer!

Cand.med. Siv Fredly disputerte ved UiO 12.12.2016. Her kan du lese mer.

NPF gratulerer!

Hans Jørgen Timm Guthe disputerte ved UiB den i 2016. Her kan du lese mer.

NPF gratulerer!

Silje Katrine Elgen Fevang disputerte ved UiB den 30. september 2016.

NPF gratulerer!

Maria Vollsæter disputerte ved UiB den 22. april 2016.

NPF gratulerer!

Her kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Siren Rettedal.

NPF gratulerer!

Hege Havstad Clemm disputerte den 28.08.15 (UiB).

NPF gratulerer!

Bente Johanne Vederhus

Intensive care nurse in the Neonatal Intensive Care Unit at Haukeland University Hospital, Assistant Professor at Bergen University College, Faculty of nursing.

På nettsidene til UiB kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Vederhus

NPF gratulerer!

Cand.med Nils Thomas Songstad disputerte 18.09.2014. Avhandlingen utgikk fra UiT Norges arktiske universitet.

Her kan du lese mer om doktorgradsarbeidet

NPF gratulerer!

Cand. med. Helene C. Dale Østerholt disputerte 26.03.2014. Avhandlingen hennes utgikk fra UiO.

Her kan du lese mer om doktorgradsarbeidet

NPF gratulerer!

Håvard Trønnes disputerte fredag 3. oktober 2014 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen: “Risk Factors and Outcomes Of Preterm Birth- A Study Of The Associations Of Preterm Birth With Cerebral Palsy And Atopic Diseases”.

Her kan du lese mer om doktorgradsarbeidet til Håvard Trønnes

NPF gratulerer!

Jordmor Stine Bernitz disputerte for ph.d. graden ved Universitetet i Tromsø i 2013.

Les mer om Bernitz arbeid her

Gyri Veiby disputerte fredag 22. november 2013 for ph.d. graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen: “Outcome in children born to mothers with epilepsy. Register-based studies on the teratogenicity of antiepileptic drugs”. NPF gratulerer!

Se omtale av avhandling her

Sofia Frost Widnes disputerer fredag 25. oktober 2013 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen: «Drug information in pregnancy- attitudes and needs among pregnant women and physicians».

Mange gravide bruker medisiner mot svangerskapsrelaterte plager, som kvalme eller sure oppstøt. Andre har kroniske sykdommer, som epilepsi eller migrene, eller får akutte symptomer, som hodepine eller infeksjoner. Både gravide og deres leger trenger derfor legemiddelinformasjon for å vurdere fordeler og risikoer med å bruke medisiner. Sofia Frost Widnes har undersøkt informasjonsbehovet om medisiner, både for leger og gravide kvinner. Funnene kan bidra til å utforme bedre informasjon, som fører til riktige valg om bruk av medisiner under graviditet.

Widnes sine funn viser at det er betydelige forskjeller mellom rådene som gis i ulike kilder for helsepersonell angående medisiner i graviditet. Gitt at legen kun forholder seg til én kilde, vil dette kunne resultere i at behandlingen av og råd til gravide pasienter blir forskjellig.

RELIS gir legemiddelinformasjon til helsepersonell som er tilpasset den enkelte pasienten. Widnes har vist at svaret fra RELIS til leger som har spørsmål om sine gravide pasienter i stor grad påvirker valget om bruk av medisiner, og at abort på grunn av overdreven frykt for legemiddelpåvirkning kan unngås.

To studier tok utgangspunkt i de gravides perspektiv. Gravide med epilepsi oppga i intervjuer at de heller ville ta epilepsimedisin enn å risikere å få anfall. De var likevel bekymret for påvirkningen på barnet hvis de måtte øke dosen. Tydeligere informasjon om at doseøkning skyldes økt utskillelse av epilepsimedisinen under graviditeten, kan derfor redusere unødvendige bekymringer. En spørreundersøkelse blant gravide og deres fastleger undersøkte hvordan de vurderte risikoinformasjonen ved graviditet fra pakningsvedlegg for seks ulike medisiner. De gravide vurderte risikoen ved å bruke medisiner generelt høyere enn fastlegene. Ordlyden i pakningsvedleggene påvirket også hvordan gravide og leger oppfattet risikoen.

Personalia:
Sofia Frost Widnes (f. 1975) er oppvokst i Säffle i Sverige, og er utdannet cand.pharm fra Uppsala Universitetet (2000). Fra 2002 har hun jobbet ved RELIS Vest (Regionalt legemiddelinformasjonssenter i Helseregion Vest), og hun har fra 2012 vært stipendiat ved Klinisk institutt 2. Avhandlingen utgår fra RELIS Vest og Klinisk institutt 2. Professor Jan Schjøtt og professor Anne Gerd Granås er veiledere.

Tidspunkt og sted for prøveforelesningen:
25.10.2013, kl. 10.15. Oppgitt emne: ”The Concept of Risk and Methods for its Assessment”.
Sted: BBB, Aud.1, Jonas Lies vei 91.

Tidspunkt og sted for disputasen:
25.10.2013, kl. 12.15, BBB, Aud.1, Jonas Lies vei 91.

Kontaktpersoner:
Sofia Frost Widnes, epost: swi050@k2.uib.no

Mediekontakt ved Kommunikasjonsavdelingen UIB
E-post: mediekontakt[ætt]uib.no
Telefon: 55 58 89 00

Ragnar Kvie Sande disputerte mandag 17. juni 2013 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlinga: ”Safe and Sound – the effect of ultrasound power on foetal measurements”.

Link til disputas

Master i psykologi Ingunn Olea Lund forsvarte sin avhandling for graden ph.d.: Pregnant women in Opioid maintenance treatment (OMT) : Maternal and neonatal outcomes 12.april.

Link til disputas

Blandina Theophil Mmbaga disputerer fredag 26. april 2013 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen: “Pregnancy and perinatal health outcomes in Northern Tanzania: a registry based study. Neonatal care admissions and recorded causes of neonatal and perinatal deaths”.

Link til UIB

Tor Oddbjørn Tveit disputerer 18. april 2013 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen: “Remifentanil as analgesia for labour pain”.

Tidspunkt og sted for prøveforelesning:
18.04.2013, kl. 10.15. Oppgitt emne: “Anestesiologiens rolle ved stor obstetrisk blødning”.
Sted: Auditorium 1, BB-bygget, Jonas Lies vei 91. Bergen

Tidspunkt og sted for disputas:
18.04.2013, kl. 11.30, Auditorium 1, BB-bygget, Jonas Lies vei 91. Bergen

Link til UIB

Morten Duus Odberg disputerer torsdag 14. februar 2013 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen: ”Lav Fødselsvekt, unge voksne: Mental og somatisk helse”.

LInk til UIB

Katrine Tyborg Leversen disputerte fredag 23. november 2012 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen.

“Neurodevelopmental outcome at two and five years of age, and prediction of outcome in children born extremely preterm: A Norwegian national cohort study”.

Overlevelsen blant de mest for tidlig fødte barna har økt betydelig de siste tiårene, men man trenger mer informasjon om hvordan det går med dem. Hensikten med studien var å se på sammenhenger mellom hva som skjer i svangerskapet og nyfødtperioden, og senere helse og utvikling hos de mest for tidlig fødte barna.

Prosjektet omfatter barn født i Norge i 1999-2000 med en fødselsvekt under 1000 gram og/eller svangerskapslengde på 22-27 uker. Alle landets føde- og barneavdelinger har deltatt i prosjektet. Det var 638 fødsler, hvorav 153 dødfødte. Ingen barn født før uke 23 overlevde. Overlevelsesraten for alle fødsler, og for dem som ble overflyttet til en nyfødtavdeling, var henholdsvis 16 % og 39 % for uke 23, og steg til 82 % og 93 % for dem født i uke 27.
Blant barn født etter 23-25 ukers svangerskapslengde, hadde 19 % handicap (cerebral parese, blindhet eller døvhet) ved to års alder, mens tallet for dem født i uke 26-27 var 4 %. Faktorer som hadde betydning for risiko for handicap var alvorlig hjerneblødning, langvarig behandling med steroider og forandringer i øyets netthinne i nyfødtperioden, samt infeksjon i livmoren hos mor.

Ved 5-6 års alder ble det utført IQ-testing, undersøkelse av motorisk funksjon og screening vedrørende mental helse. Blant barn uten handicap hadde en fjerdedel IQ < 85. Mors utdanningsnivå hadde stor betydning for barnets IQ. Faktorer som alvorlighetsgrad av cerebral parese, IQ-nivå, motorisk funksjon og syn og hørsel ble brukt til å vurdere grad av funksjonsnedsettelse. Blant barn født i uke 23-25 hadde 32 % av de overlevende alvorlig til moderat funksjonsnedsettelse, mot 8 % blant dem født i uke 26-27. De premature barna hadde og økt risiko for mentale vansker, spesielt hyperaktivitet og emosjonelle vansker, sammenliknet med barn født til termin, og risikoen økte med grad av funksjonsnedsettelse.

Personalia:
Katrine Tyborg Leversen (f. 1975) er født og oppvokst i Bergen. Hun er Cand. Med. fra Universitetet i Bergen (2001). Leversen er spesialist i barnesykdommer og arbeider som lege ved Barneklinikken, Haukeland Universitetssykehus. Hun har vært stipendiat ved Institutt for Klinisk Medisin, og avhandlingen utgår herfra i samarbeid med Institutt for Samfunnsmedisin. Stipendet er finansiert av Helse-Vest. Professor Trond Markestad har vært hovedveileder og professorene Kristian Sommerfelt og Lorentz M. Irgens medveiledere.

Tidspunkt og sted for prøveforelesningen:
23.11.2012, kl. 11.00. Oppgitt emne: “Neonatal asfyksi”.
Sted: Auditorium 1, Bygg for biologiske basalfag, Jonas Lies vei 91.

Tidspunkt og sted for disputasen:
23.11.2012, kl. 12.30, Auditorium 1, Bygg for biologiske basalfag, Jonas Lies vei 91.

Kontaktpersoner:
Katrine Tyborg Leversen, tlf. 55 97 52 00, epost: ktle@helse-bergen.no

Mediekontakt ved Kommunikasjonsavdelingen
E-post: mediekontakt[ætt]uib.no
Telefon: 55 58 89 00

Sakset fra www.uib.no

Eli Saastad forsvare sin avhandling 28 mars: Effects of fetal movement counting – a multi-center randomized, controlled trial.

Sparketelling – et trygt og nyttig hjelpemiddel for gravide

Redusert fosteraktivitet kan være et uttrykk for at fosteret er i en sårbar eller truet tilstand. Sparketelling er et hjelpemiddel som kan hjelpe gravide til å følge med på eget barns aktivitetsmønster på en systematisk måte. Dermed kan redusert fosteraktivitet oppdages slik at observasjon og oppfølging kan iverksettes for å hindre uheldig svangerskapsutfall.

Jordmor Eli Saastad og medarbeidere har vist at sparketelling uten på forhånd tallfestede grenser for redusert aktivitet var assosiert med forbedret identifikasjon av veksthemmede fostre og en redusert andel nyfødte i dårlig forfatning umiddelbart etter fødsel. Sparketelling medførte verken økt andel konsultasjoner som følge av gravides bekymring for redusert fosteraktivitet eller inngrep før eller under fødsel. Gravide i tellegruppen beskrev mindre bekymring enn kvinnene i kontrollgruppen. Majoriteten av kvinnene beskrev sparketelling positivt.

I sin avhandling har Eli Saastad studert effekter av bruk av sparkeskjema blant 1123 gravide ved ni norske sykehus i 2007-09. Halvparten av kvinnene som deltok ble instruert i å registrere tiden det tok å kjenne 10 bevegelser fra barnet, noe som gjennomsnittlig tar ca 10 minutter. Dette skulle de gjøre en gang daglig i siste tredjedel av svangerskapet. Studiens øvrige deltagere fulgte det norske svangerskapsomsorgs-programmet, hvor sparketelling ikke anbefales.

Tidligere studier har vist at nytteverdien av sparketelling for å identifisere fosterproblemer er usikker, og det var viktig å kartlegge mulige negative effekter. Denne avhandlingen har vist at sparketelling uten tallfestede grenser for redusert aktivitet er en trygg metode som kan stimulere gravides årvåkenhet og følsomhet overfor barnet. Mer forskning er nødvendig for å finne ut om sparketelling med tallfestede grenser for redusert aktivitet bør anbefales, enten rutinemessig eller bare til gravide med risikosvangerskap.

Hentet fra www.med.uio.no

Elham Baghestan disputerte 16. mars 2012 for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen: ”Epidemiological aspects of obstetric anal sphincter injuries. A population-based study in Norway.”

Alvorlige fødselsrifter defineres som skade av lukkemuskelen og /eller slimhinnen av endetarmen under fødselen. Studier viser at ca. 30 prosent av kvinner med slike skader kan utvikle komplikasjoner i form av ufrivillig passasje av luft og/eller avføring. Alvorlige fødselsrifter har vært registrert i Medisinsk fødselsregister siden registeret ble etablert i 1967. Avhandlingen er i hovedsakelig basert på data fra Medisinsk fødselsregister i Norge, 1967-2008.

Baghestan har undersøkt over 2,2 millioner fødsler registrert i Medisinsk fødselsregister og fant at hyppigheten av de registrerte alvorlige fødselsrifter økte fra 0,5 prosent i 1967 til 4,1 prosent i 2004. Økt risiko for alvorlige fødselsrifter var: mødre over 30 år, førstegangsfødende, mødre med tidligere keisersnitt, afrikanske og asiatiske mødre, mødre forløst med tang eller vakuum og i forbindelse med fødsel av stort barn og fødsel på stor fødeinstitusjon.

Risikoen for alvorlige fødselsrifter i andre og tredje fødsel var generelt lavere, men kvinner med tidligere alvorlige fødselsrifter hadde høyere risiko for gjentakelse i både andre og tredje fødsel. Kvinner med og uten tidligere alvorlige rifter fikk senere like mange barn, men kvinner med tidligere alvorlige rifter ble oftere forløst med keisersnitt ved neste graviditet. Kvinner som hadde en mor eller en søster med alvorlig fødselsrift hadde høyere risiko for å få en alvorlig fødselsrift. Registreringen av alvorlige fødselsrifter i Medisinsk fødselsregister ble også validert og ble funnet å være nøyaktig.

Kunnskap om risikofaktorer danner grunnlag for godt forebyggende helsearbeid. Andelen av alvorlige fødselsrifter i Norge er allerede halvert. Fokuset bør fortsatt være rettet mot forebyggende tiltak samt god diagnostikk og registrering. Kvinner med tidligere alvorlige rifter bør rådspørre lege før neste fødsel.

Personalia:
Elham Baghestan er født i Iran i 1968 og har bodd i Skandinavia siden 1988. Hun avla medisinsk embetseksamen ved Syddansk universitet i Odense i 1999. Hun er spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer og er overlege ved Kvinneklinikken, Haukeland Universitetssykehus. I perioden 2008-2011 fikk hun stipend fra Helse og Rehabilitering gjennom Norske Kvinners Sanitetsforening og var stipendiat ved Institutt for klinisk medisin og Institutt for samfunnsmedisinske fag ved Universitetet i Bergen.

Tidspunkt og sted for prøveforelesningen:
16.03.2012, kl. 09.15. Oppgitt emne: Sfinkterruptur ved fødsel: Årsaker, og tiltak for å redusere globale og nasjonale forskjeller.
Sted: Kvinneklinikkens auditorium, Jonas lies vei 72

Tidspunkt og sted for disputasen:
16.03.2012, kl. 10.30, Kvinneklinikkens auditorium, Jonas lies vei 72

Kontaktpersoner:
Elham Baghestan, tlf. 41144190, epost: elham.baghestan@kk.uib.no

Mediekontakt ved Kommunikasjonsavdelingen
E-post: mediekontakt[ætt]uib.no
Telefon: 55 58 89 00

Klippet fra www.uib.no

Martha Gunn Eide disputerte 20. desember 2006 for dr med-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen: Associations of Perinatal Conditions with Adult Body Size and Intelligence: A Register-based Cohort Study in Norway 1967-1999.

Arbeidet er basert på data fra Medisinsk fødselsregister og Vernepliktsverket, samt fra Statistisk Sentralbyrå og Rikstrygdeverket. Ved å koble disse registrene, har det vært mulig å følge nesten 400 000 guttebarn fra de ble født i Norge i 1967-1979 frem til 18 års alder da de møtte til sesjon i 1984-1999.

Er der en sammenheng mellom fødselsvekt og voksen høyde og vekt? Har fødselsvekt betydning for senere intelligens? Disse, og flere andre spørsmål, blir forsøkt besvart i denne studien.

Hvorvidt voksen helse programmeres i fosterlivet er et meget aktuelt forskningstema internasjonalt. Tidligere studier har vist at lav fødselsvekt er en risikofaktor for utvikling av hjerte-kar sykdom og type II diabetes. Denne studien undersøker om forhold i svangerskapet eller under fødselen kan ha betydning for helsen ved 18 års alder.

Studien viser at der er en positiv sammenheng mellom fødselsvekt/fødselslengde og voksen vekt/høyde. Der er også holdepunkt for at barn som er lange og tunge ved fødselen blir særlig tunge som voksne. Studien bekrefter at kroppstørrelsen ved fødselen også bidrar til intellektuelle prestasjoner senere i livet. Imidlertid ser det ut til at både vekst frem til 18 års alder og sosioøkonomiske forhold har et viktigere bidrag til intellektuelle prestasjoner enn fødselsvekt og fødselslengde i seg selv.

Studien undersøker også mulige langtidsvirkninger av spesifikke risikofaktorer som seteleie og medfødte misdannelser. Det var ingen forskjell i intelligens mellom barn født i seteleie sammenlignet med hodeleie. Det var heller ingen forskjell i intelligens i voksen alder om barn i seteleie ble født vaginalt eller tatt ved keisersnitt. Barn med medfødte misdannelser hadde en 6-ganger økt risiko for død eller uførhet før 18 års alder. Blant gutter med misdannelser som møtte til sesjon, var det generelt ingen forskjell i intellektuelle prestasjoner når de ble sammenlignet med gutter som ikke hadde misdannelser, med unntak av et par alvorlige misdannelseskategorier.

Eva TegnanderNasjonalt Senter for Fostermedisin,St Olavs Hospital, Trondheim

Bakgrunn
Siden 1986 har alle gravide i Norge fått tilbud om en ultralydundersøkelse ved 18 uker i svangerskapet. En av hensiktene med undersøkelsen er å oppdage sykdom hos fosteret for å optimalisere oppfølging, tidspunkt og sted for fødselen og behandling rett etter fødselen. Hjertefeil har vist seg å være vanskelige å oppdage ved denne ultralydundersøkelsen.

Målsetning
Hensikten med doktor-gradsarbeidet har værtå inkorperere og evaluere nye ultralydsnitt gjennom fosterhjertet med det mål å bedre oppdagelsen av alvorlige hjertefeil før fødselen, å vurdere om undersøkerens utdanning og erfaring påvirket oppdagelsen av hjertefeil og å lære mer om prog-nosen til foster med hjertefeil i den hensikt å kunne gi bedre informasjon til foreldrene når et hjertefeil blir oppdaget.

Materiale og metode
Den uselekterte popula-sjonen ble registrert prospektivt og besto av 42 381 foster, hvorav 41 354 (98%) ble undersøkt med ultralyd i perioden august 1986 til desember 2001. Ultralydundersøkelsen ble utført ved 18 uker i svangerskapet av jordmødre med ultralydkompetanse. Ved denne undersøkelsen ble firekammersnittet av fosterhjertet innført som standardsnitt. Senere ble ultralydsnitt av de store arteriene inkludert i tillegg til firekammersnittet. En ny tredimensjonal metode med bruk av vevsdoppler for å vurdere fosterhjertet har også blitt evaluert.

Resultater
Firekammersnittet gjennom hjertet viste seg å kunne fremstilles hos 96% av fostrene ved 18 -21 uker i svangerskapet med en signifikant forbedring over tid. Før dette tidspunktet var det vanskeligere å få fremstilt de fire kamrene. Bruk av et 5 MHz lydhode gav signifikant bedre resultater enn et 3,5 MHz lydhode.

Fremstilling av firekammer-snittet hos alle foster økte oppdagelsesprosenten av alvorlige hjertefeil fra 18 til 26%. Da de store arterier også ble fremstilt økte oppdagelsen ytterligere til 39% ved 18 uker i svangerskapet. I denne perioden ble 9% av de alvorlige hjertefeilene oppdaget tidlig i svangerskapet, før rutineultralyd ved 18 uker. Kromosomfeil ble funnet hos 38% av fostrene med alvorlig hjertefeil og 18 prosent av de med normale kromosomer hadde assosierte avvik. Hos begge disse kategoriene ble det oppdaget signifikant flere hjertefeil sammenlignet med foster med isolerte hjertefeil. Blant de isolerte som ikke ble oppdaget før fødselen ville en forventet å finne et unor-malt firekammersnitt hos 58%.

Prognosen for de som ble oppdaget før fødselen var signifikant dårligere enn prognosen for de som ble oppdaget etter fødselen. Av de 24 (44%) som avbrøt svangerskapet som følge av funn av hjertefeil før fødselen hadde 58% dødelige kromosomfeil, og de resterende, med unntak av 5 foster med trisomi 21, alvorlige utviklingsavvik. Intrauterin fosterdød ble funnet hos 13% av de oppdaget før fødselen, hos ingen blant de som ble oppdaget etter fødselen. Av de foster med hjertefeil oppdaget før fødselen var 42% levende født, hvorav 27% av barna var i live ved 2-års alder. For de som var oppdaget etter fødselen ble 98% levende født og 81% levde etter 2 år.

Resultatene viste at jord-mødre med lang ultralyd-erfaring var signifikant bedre enn jordmødre med kort ultralyderfaring til å gjenkjenne et unormalt firekammersnitt og å fremstille de store arterier. De erfarne var bedre i forhold til den totale oppdagelsen av hjertefeil såvel som oppdagelse av isolerte hjertefeil og hjertefeil med assosierte avvik. Hjertefeil med unormalt firekammersnitt ble oversett av både erfarne og mindre erfarne jordmødre.

Med den nye tredimen-sjonale teknikken som gjør bruk av signaler fra vevsdoppler for synkronisering av fosterets hjerteslag, RDOG, var det mulig å få tilfredsstillende bilder fra rekonstruerte volumdata fra 4 til 8 fosterhjerter.

Konklusjoner
Fosterhjerteundersøkelsen, og dermed oppdagelse av hjertefeil, er fortsatt et problemområde i uselekterte populasjoner. Ved å inkludere firekammersnittet og de store arterier i hjerteundersøkelsen oppdages nå flere foster med hjertefeil, men ikke så mange som forventet. Alvorlige hjertefeil hos foster som har andre avvik i tillegg se ut til å være lettere å oppdage enn isolerte hjertefeil.

Utdanning og opplæring ser ut til å være av avgjørende betydning når det gjelder evnen til å fremstille fosterhjertet med ultralyd og dermed oppdage hjertefeil. Både erfarne og mindre erfarne jordmødre hadde vanskeligheter med å tolke snittene. Dette tilsier at grunnutdanningen i obstetrisk ultralyd må styrkes. Fosterhjertets basale snitt, firekammersnittet og de store arterier, må beherskes før mer avansert teknologi inkluderes i fosterhjerteundersøkelsen ved rutineultralyd.

Fremtidsaspekter
For å kunne oppdage alvorlige hjertefeil hos foster må ultralydundersøkeren beherske de basale hjertesnittene gjennom øket fokus på fosterhjertet under ultralydutdanningen. Med slik kunnskap kan nye avanserte metoder utnyttes bedre. Nyere forskning viser en bedring i resultatene for nyfødte med hjertefeil som er oppdaget før fødselen og forskningen indikerer at ultralydundersøkelsen ved 11 -13+6 uker i svangerskapet kan få stor betydning for den totale oppdagelsen av alvorlige hjertefeil gjennom hele svangerskapet.

Dr. med. Hans Skari. Disputas dato: 29.03.06 UiO. Hovedveileder for prosjektet: Ragnhild Emblem. Avhandlingen utgikk fra Barnekirurgisk seksjon,Kirurgisk Klinikk l, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF

Bakgrunn
I løpet av de tre siste tiårene har det vært enorme frem-skritt innen billedframstilling av fosteret og diagnostisering av medfødte misdannelser. Teoretisk burde prenatal diagnose representere en mulighet til å forbedre perinatale resultater ved tidligere behandling. Dette kan gjøres ved: forbedret oppfølgning av fosteret i mors liv, transport av fosteret til et perinatalt senter før forløsning, planlagt fødsel (metode og tidspunkt) og ved tidlig behandling av kompetente spesialister. Noen få høyrisiko fostre kan i teorien være tjent med fosterintervensjon eller fosterkirurgi som modifiserer sykdommens naturlige forløp. Prenatal diagnose og prenatal informasjon til foreldre forventes å redusere foreldres angst og stress etter fødsel av barnet sammenlignet med diagnose og informasjon etter fødsel. Til tross for at det har blitt forsket mye på effektene av prenatal diagnose, er konsekvensene av prenatal diagnose sammenlignet med postnatal diagnose i liten grad kjent med hensyn perinatale resultater for barnet og for foreldre reaksjoner etter fødsel. Målet med doktorgradsprosjektet var å studere betydningen av prenatal diagnose for barnet og deres foreldre.

Materiale og metode
Perinatale resultater for babyer med og uten prenatal diagnose ble sammenlignet: i en pilotstudie på 4 typer medfødte misdannelser (bukveggsdefekter, medfødt diafragma brokk (CDH), ryggmargsbrokk og blæreextrofi), i to skandinaviske studier med CHD som modell sykdom for alvorlig medfødt misdannelse og i en meta-analyse på CDH. Foreldre reaksjoner ble studert 0-6 måneder etter fødsel med validerte spørreskjemaer med psyko-metriske metoder. To prospektive oppfølgningsunder-søkelser ble gjennomført og både mor og far ble inkludert. Vi sammenlignet foreldre reaksjoner etter henholdsvis prenatal og postnatal diagnose av medfødt misdannelse som ble operert i nyfødtperioden ved Rikshospitalet. Disse funnene ble sammenlignet med foreldrereaksjoner etter fødsel av frisk baby i Aust-Agder.

Resultater for barnet
I pilot studien ble prenatal diagnose for 4 typer medfødt misdannelse stillet hos 36% av nyfødte henvist for nyfødtkirurgi. Kun 18% ble diagnostisert rundt gestasjonsuke 18 (rutine ultralyd). Prenatal diagnose resulterte i økt bruk av keisersnitt før termin, men nyfødt sykelighet og dødelighet (23% vs 4%) var ikke signifikant forskjellig i gruppene med og uten prenatal diagnose. Omtrent 1/3 av CDH pasientene som ble henvist til senter for postnatal behandling ble diagnostisert prenatalt. I meta-analysen (1975-98), fant vi at nyfødte med CDH henvist til senter hadde signifikant høyere dødelighet hvis diagnosen var stillet prenatalt sammenlignet med diagnose etter fødsel (51,0%, vs 37,2%; p < 0,001). Meta-analyse av data basert på CDH pasienter fra populasjonsbaserte studier viste også økt dødelighet i gruppen med prenatal diagnose sammenlignet med postnatal diagnose (60,4% vs 39,6%; p < 0,001). Total (prenatal + postnatal) dødelighet inkluderte terminerte svangerskap var 75,6% blant fostere med prenatalt diagnostisert CDH. I meta-analysen var fødselsprevalens av CDH 1:4 000 levende fødte. I den skandinaviske multi-senter CDH studien observerte vi at alle dødsfall opptrådte blant nyfødte som fikk symptomer i løpet av de første 2 timer etter fødsel. Multivariat analyse viste at prenatal diagnosis, 1-minutt Apgar score og høyresidig CDH var uavhengige signifikante prediktorer for postnatal dødelighet. Nyfødte med prenatal diagnostisert CDH var karakterisert ved økt hyppighet av tilleggsmisdannelser, lavere Apgar score og lavere fødselsvekt sammenlignet med de som ble diagnostisert etter fødsel. Disse funnene indikerer en mer alvorlig grad av misdannelse i gruppen med prenatal diagnose. Ved sammenligning av resultater ved sentra som behandlet over 5 CDH pasienter pr år med sentra som behandlet 5 eller færre CDH pasienter pr år fant vi en tendens til økt overlevelse (72,4% vs 58,7%; p = 0,06) ved store sentra ( > 5 CDH pasienter pr år).

Resultater for foreldre
Prenatal diagnose av med-født misdannelse var assosiert med signifikant økt foreldrestress sammenlignet med postnatal diagnose, i motsetning til tidligere ekspertuttalelser. Denne effekten var mest uttalt i akuttfasen umiddelbart etter innleggelse. Selv når vi kontrollerte for andre faktorer (dødelighet og tilleggsmisdannelser) fant vi signifikant økt psykologisk stress blant foreldre som hadde prenatal kjennskap til barnets misdannelse. Post traumatisk stresssykdom opptrådte sjeldent (< 4% av foreldre til barn med medfødte misdannelser). Som forventet observerte vi at foreldre til friske barn rapporterte betydelig lavere stressnivå enn foreldre til barn med medfødte misdannelser. Mødre hadde signifikant høyere stress enn fedre både etter fødsel av sykt og friskt barn

Konklusjoner
Blant pasienter med diagfragmahernie fant vi en paradoksal økning i dødelighet i gruppen med prenatal diagnose og dette så ut til å skyldes en økt alvorlighetsgrad av sykdommen. I motsetning til vår hypotese, fant vi at prenatal diagnose av medfødt misdannelse var assosiert med økt postpartum stress sammenlignet med diagnose etter fødsel. Postpartum psykologisk stress var høyere blant mødre enn hos fedre, og dette gjaldt både hos foreldre til syke og friske barn.

Thomas Halvorsen, Haukeland Universitetssykehus, Barneklinikken, Bergen. Overlevelsen blant ekstremt for tidlig fødte barn (premature) har økt dramatisk de siste tiårene. Disse barna tilbringer store deler av fosterlivet utenfor mors liv. Hos de fleste utsettes lungene for respiratorbehandling og langvarig hyperoxi. Langtidskonsekvenser av dette er lite kjent. I denne studien ved Barneklinikken i Bergen har man blant annet undersøkt lungefunksjon hos premature som nærmer seg voksen alder.

Siden 1960- årene har overlevelsen blant ekstremt for tidlig fødte barn økt fra tilnærmet null til nærmere 80%. Dette har mange årsaker, men utvikling av assistert ventilasjon og intensiv-medisin for nyfødte har vært avgjørende. Gjennom disse årene har alle syke nyfødte fått bedre behandling, samtidig som overlevelsen har økt dramatisk blant de minste som tidligere døde. “Pionerene” blant disse barna nådde voksen alder først i 1990- årene. Vi kjenner derfor ikke langtids- effektene av disse endringene, og hva det betyr for et lite menneske å tilbringe siste del av foster- livet utenfor sin mor. Langvarig oppfølging av premature barn er derfor viktig. Slik oppfølging forutsetter et stabilt bosetningsmønster og et oversiktlig samfunn som gjør det mulig å holde kontakt med disse barna gjennom årtider Forutsetningene for å gjennomføre denne type forskning er derfor tilstede i Skandinavia. Dette gir oss både muligheter og ansvar for å gjennomføre slik langtidsstudier

I denne studien ved Barneklinikken i Bergen undersøkte vi alle barn som ble født med svangerskapsalder < 28=”” uker=”” eller=”” fødselsvekt=””>< 1000=”” gram=”” i=”” to=”” perioder,=”” tidlig=”” på=”” 1980-=”” og=”” 1990-=”” tallet.=”” barnas=”” mødre=”” var=”” bosatt=”” i=”” hordaland=”” eller=”” sogn=”” og=”” fjordane=”” ved=”” fødselstidspunktet.=”” en=”” person=”” av=”” samme=”” kjønn,=”” født=”” til=”” termin,=”” rett=”” før=”” eller=”” etter=”” den=”” premature,=”” ble=”” undersøkt=”” som=”” kontroll.=”” fokus=”” for=”” studien=”” var=”” lunge-=””>

Ved tidspunkt for undersøkelsen var gjennom-snittsalderen i de to gruppene henholdsvis 18 og10 år. Hyppigheten av astma var 27% blant premature, og 12% blant terminfødte kontroller. Gjennomsnittlig var lungefunksjonen til premature klart redusert, men det var stor variasjon. Noen barn hadde klart seg svært godt og hadde tilnærmet normale spirometriske verdier, mens andre hadde betydelig reduksjoner. Det var svært få forskjeller mellom premature født på 1980- og 1990- tallet. I begge gruppene var dårlig utkomme knyttet til økt sykelighet i nyfødtperioden, og spesielt til langvarig oksygenbehandling. Barn med behov for oksygentilskudd utover 36 ukers gestasjonsalder gjorde det dårligst. Denne gruppen utgjør ca 1/3 av alle premature. Det er særlig blant disse at lungefunksjonen var redusert til et nivå som gir grunnlag for bekymring. Vi vet at normal aldring gir et jevnt tap av lungefunksjon fra ca 30- årsalder. Hastigheten på dette tapet varierer, og det er brattere blant røykere og blant astmatikere. Mange premature 18- åringer starter voksenlivet med en redusert lungefunksjon tilsvarende et par ti-års normalt aldersrelatert tap. Det er derfor viktig at disse barna blir fulgt opp videre inn i voksen alder.

Astma og bronkial hyperaktivitet blant barn er vanligvis er knyttet til allergi og en spesiell betennelse i bronkiene (eosinofil inflammasjon). I denne studien gjenfant vi hos fullbårne kontrollbarn en slik sammenheng mellom bronkial hyperreaktivitet og markør for eosinofil inflammasjon. Blant premature barn med astma og bronkial hyperreaktivitet ble denne sammenhengen ikke påvist. Astma- symptomer hos premature kan derfor representere en egen sykdom, forskjellig fra “vanlig” astma.

Studien konkluderer med at bronkial obstruksjon og hyperreaktivitet kan påvises hos de aller fleste barn og ungdom som ble født ekstemt for tidlig, spesielt hos de med langvarig behov for oksygentilskudd. Sammenlignet med kontroller, var det svært liten forskjell mellom barn født på tidlig 80-tall og 90-tall. Astma og bronkial hyperreaktivitet hos premature er sansynligvis ikke egenskaper som er knyttet til en aktiv eosinofil inflammasjon. Det er derfor viktig å tenke seg om før man iverksetter langvarig antiinflammatorisk behandling hos slike pasienter.

Avhandlingens tittel
A neuropsychological study of young adults with congenital hypothyroidism – the significance of thyroxine treatment

Utgår fra
Regionsenter for Barn og Unges Psykiske Helse, Helseregion Øst og Sør & Institutt for Psykiatri, Universitet i Oslo
Disputas 18.02.2005

Beate Ørbeck
Regionsenter for Barn og Unges Psykiske Helse, Helseregion Øst og Sør
Boks 23 Tåsen, 0801 Oslo
beate.orbeck@rbup.no

Medarbeidere
Hovedveileder: Dr med Sonja Heyerdahl, Regionsenter for Barn og Unges Psykiske Helse, Helseregion Øst og Sør, og biveileder: professor dr philos Kjetil Sundet, UiO. Arbeidet er utført i samarbeid med professor dr med Frode Kase og overlege ved Nyfødt-screeningen Jens V Jørgensen, begge: Pediatrisk Forskningsinstitutt, Rikshospitalet.

Medfødt hypotyreose: Hvordan går det?
Medfødt hypotyreose diagnostiseres og behandles raskt etter fødsel hos omlag 15 barn årlig som følge av innføringen av nyfødtscreening i Norge i 1979. Undersøkelser har vist at nyfødtscreeningene verden over har vært en stor suksess. Barna har en betydelig bedre funksjon, men et mindre antall har fortsatt noe vansker. Dette har man trodd skyldtes alvorlighet av tilstand ved fødsel, men tyroksinbehandlingen har i mindre grad har vært undersøkt som mulig forklaringsfaktor. Voksne har ikke tidligere vært undersøkt. Hensikten med vår norske oppfølgingsstudie var todelt:

1. Hvordan er nevropsykologisk funksjon hos unge voksne med medfødt for lavt stoffskifte sammenlignet med en søskenkontrollgruppe?
2. Hva betyr alvorlighet av tilstanden ved fødsel og tyroksinbehandlingen i tidlige barneår for nevropsykologisk funksjon i ung voksen alder?

Vi undersøkte samtlige fra de tre første årskull i Norge som fikk tidlig behandling for sin tilstand (n = 49, gjennomsnittlig alder 20 år, 20 gutter) Kontrollgruppen besto av søsken (n = 41, gjennomsnittlig alder 21 år, 25 gutter). Metoder var nevropsykologiske tester (mål på motorikk, IQ, skolerelatert funksjon, hukommelse og oppmerksomhet), Acenbach´s spørreskjema om psykososiale vansker, Cantril´s stige på livskvalitet, et semistrukturert intervju omkring opplevelse av sin sykdom, livsbelastninger, compliance og fullføring av skole, og blodprøve (TSH, fritt T4). Ingen var mentalt retarderte, men 7 av 49 (14%) hadde IQ under 90 mot 2 av 41 søsken (6%). I forhold til søsken fungerte pasientgruppen noe svakere på de fleste benyttede nevropsykolo-giske mål, og færre hadde fullført videregående skole (76%, mot 94% i søskengruppen).

Pasientene rapporterte god livskvalitet, men noe mer psykososiale vansker enn søsken (særlig i form av angst/depresjon og psykosomatiske plager). Mål på alvorlighet av hypotyreose ved fødsel samvarierte med motorisk svikt i ung voksen alder. For språklig intelligens og andre skolerelaterte mål fant vi bedre funksjon hos dem som hadde hatt et høyt tyroksin-behandlingsnivå i tidlige barneår. Dette er et viktig funn som understøtter anbefalinger om et høyere behandlingsnivå nedfelt i senere års retningslinjer. På blodprøven i ung voksen alder var mange underbehandlet. Sannsynligvis var den medisinske oppfølgingen for lite aktiv og de unges forståelse og ansvarlighet mangelfull.

Artikler som inngår i avhandlingen
1. Ørbeck B, Sundet K, Kase BF, Heyerdahl S. Congenital hypothyroidism: Influence of disease severity and L-Thyroxine treatment on intellectual, motor and school-associated outcome in young adults. Pediatrics 2003;112:923-30.
2. Ørbeck B, Sundet K, Kase BF, Heyerdahl S. Congenital hypothyroidism: No adverse effects of high dose thyroxine treatment level on adult higher order cognitive skills. Arch Dis Child 2005;90:132-7. (fortsettes side 23)
3. Heyerdahl S, Oerbeck B. Congenital hypothyroidism: Significance of variations in levothyroxine treatment in relation to developmental outcome. Thyroid 2003;13:1029-38.
4. Jørgensen JV, Ørbeck B, Jebsen P, Kase BF, Heyerdahl S. Severe hypothyroidism due to atrophic thyroiditis from second year of life influenced developmental outcome. Acta Pædiatrica 2005:94:1-6.
5. Ørbeck B, Reinvang I, Sundet K, Heyerdahl S. Cognitive Event Related Potentials (ERPs) in young adults with early treated severe congenital hypothyroidism. (Submitted).

Å bestemme fosterstørrelse, fosteralder og fostervekst er en sentral del av svangerskapsomsorgen. Det er viktig at en ved slike vurderinger anvender adekvate referanseverdier som er utarbeidet for disse formålene og beregnet på den populasjonen de skal brukes.

Høyde, vekt og fødselsvekt har økt i den norske befolkningen i løpet av de siste 20-30 årene, og det kan derfor være behov for å oppdatere referanseverdier for fostervekst. Eksisterende referansetabeller for aldersbestemmelse og fostermålinger er ofte kritiserte for systematiske feil, studiedesign og statistisk metode. Det er i de senere år tatt i bruk nye målemetoder av fosteret, og for disse mangler det norske referanseverdier. Målsettingen med denne studien var derfor å etablere nye referansetabeller for aldersbestemmelse og vekst av fosteret.

650 friske kvinner med regelmessige menstruasjoner ble undersøkt med ultralyd 4-5 ganger i svangerskapet. På bakgrunn av undersøkelsene ble det utarbeidet nye referanseverdier for tre ulike målemetoder til aldersbestemmelse av fosteret i svangerskapsuke 10-24, og vekstkurver for fem ulike målemetoder samt beregnet fostervekt til bruk i svangerskapsuke 10-42. Studien undersøkte også hvordan maternelle og føtale faktorer virker inn på referansekurvene og det ble utviklet modeller som tok hensyn til slike faktorer. Det ble også utviklet longitudinelle vekstmodeller som kalkulerer individulle forventete mål og vekt basert på foregående målesett hos samme foster (betinget vekstpredikasjon).

Ved bruk av biparietal diameter før uke 20 viste de nye tabellene 3-8 dager høyere svangerskapsalder enn tabeller som er i bruk i Norge idag, og <1 dag=”” forskjell=”” i=”” forhold=”” til=”” nylig=”” etablerte,=”” britiske=”” tabeller.=”” mors=”” alder,=”” paritet,=”” fosterets=”” kjønn,=”” fosterleie=”” og=”” hodefasong=”” påvirket=”” aldersbestemmelsen=”” med=”” 1-2=”” dager=”” ved=”” bruk=”” av=”” biparietal=”” diameter,=”” mens=”” bare=”” mors=”” alder=”” og=”” fosterets=”” kjønn=”” påvirket=”” vurderingen=”” ved=”” bruk=”” av=”” hodeomkrets=””><1 dag)=”” ved=”” aldersbestemmelse=”” basert=”” på=”” lårbenslengde,=”” var=”” det=”” bare=”” mors=”” alder=”” som=”” påvirket=”” vurderingen=”” (1,=”” 3=”” dager 10=””>
Pregravid vekt var positivt assosiert med alle fem ultralydvariabler for fostervekst, mens seteleie var negativt assosiert med tilsvarende variabler. Røyking var negativt assosiert med hodeomkrets, gjennomsnittlig magediameter og lårbenslengde. Paritet var positivt assosiert med gjennomsnittlig magediameter og mageomkrets, og maternell høyde positivt assosiert med biparietal diameter, hodeomkrets, mageomkrets og lårbenslengde. Lårbenslengde var den eneste av de fem ultralydvariablene som ikke var påvirket av kjønn.

Når vi sammenlignet nye persentiler for mage-omkrets med tilsvarende persentiler fra en britisk tversnittstudie, var det først og fremst 95 persentilen som skilte seg nevneverdig ut, med høyere verdier ved termin. Lignende funn var det for gjennomsnittlig magediameter sammenlignet med eksisterende norske kurver, dvs høyere verdier ved termin for den nye kurven. Danske referanseverdier for gjennomsnittlig magediameter, mageomkrets og lårbenslengde er omtrent identiske med de nye norske vekstkurvene.

Den beregnede fostervekten viser en kontinuerlig vekst helt frem til termin. Gutter var 5% tyngre enn jenter ved svangerskapsuke 20 og 3% tyngre ved svangerskapsuke 40. Røyking i svangerskapet påvirket beregnet fostervekt negativt med 4%. Beregnet fostervekt var positivt assosiert med maternell høyde og alder, og negativt assosiert med seteleie og avlang hodefasong hos fosteret. De nye kurvene for beregnet fostervekt ser ut til å være forskjellige fra eksisterende norske fødselsvektkurver, men nokså lik vektkurvene fra en tilsvarende prenatal skandinavisk studie.
Studien viste at de nye referanseverdiene er forskjellige fra de tabeller som er i bruk i Norge i dag. Vi fant også at aldersbestemmelse av fosteret basert på hodeomkrets og lårbenslengde er mindre affisert av maternelle og føtale faktorer enn dagens brukte parameter: biparietal diameter. Sammenlignet med to tidligere vekstkurver, fant vi tendens til høyere verdier for magevariablene nær termin. Dette funnet avspeiler muligens den utvikling vi har sett de senere år med økt kroppstørrelse både hos voksne og nyfødte.

De nye referanseverdiene for ulike biometriske variabler og for beregnet fostervekt anbefales brukt ved aldersbestemmelse av fosteret i svangerskapsuke 10-24 og ved vurdering av fosterstørrelse og vekst i svangerskapsuke 10-42. Bruk av kjønnspesifikke vekstkurver og individualiserte seriemålinger vil øke presisjonen og gi en mer individuelt tilpasset vurdering av fosterets utvikling.

Avhandlingens tittel:
Fetal age and growth
Disputas 17. desember 2004

Utgår fra: Seksjon for obstetrikk og gynekologi, Institutt for klinisk medisin,
Universitet i Bergen og Seksjon for fostermedisin, Ultralydlaboratoriet,
Kvinneklinikken,
Haukeland Universitetssykehus,
Universitetet i Bergen

Synnøve Lian Johnsen, synnove.johnsen@helse-bergen.no
Kvinneklinikken, Haukeland Universitetssykehus, Bergen

Barnelege Kristin Brække ved Ullevål Universitetssykehus disputerte september 2007 med avhandlingen Preeclampsia – biomarkers in fetal circulation. Oxidative stress, inflammation, homocysteine and angiogenic factors.

For normal (optimal) ernæring av barnet er det nødvendig at placenta (morkaken) dannes og fungerer normalt. Ved pre-eklampsi utskilles substanser fra placenta til mors sirkulasjon som gir endoteldysfunksjon og de kliniske kjennetegnene på preeklampsi: høyt blodtrykk og proteinuri. Flere studier er gjort på hvordan gravide kvinner påvirkes av preeklampsi, men hvordan barnet affiseres er lite undersøkt. Preeklampsi forekommer hos 3,7 % av gravide, og kan gi alvorlige komplikasjoner hos mor. For barnet er det kjent at preeklampsi er en betydelig årsak til premature fødsler, og en stor andel av barna har dårlig tilvekst i svangerskapet. Lav fødselsvekt kan generelt være en risikofaktor for sykdom senere i livet.

Fra fødeavdelingen ved UUS ble kvinner (ca 100) rekruttert til studien, og ulike typer materiale (maternelt blod, navlestrengsblod, placenta, fostervann) ble innsamlet ved sectio. Denne studien er en del av flere prosjekter som utgår fra denne biobanken. Navlestrengsblod fra barn der mor hadde preeklampsi ble sammenlignet med blod fra barn av friske mødre.

Mens økt oksydativt stress (frie radikaler) og inflammasjon ble funnet hos kvinner med preeklampsi, kunne vi ikke påvise dette hos barna.

Angiogene faktorer er viktige for kardannelse (som ved implantasjon av placenta, men også ved vekst og metastasering av kreft) og for å opprettholde normal endotelfunksjon. Faktorer med gunstig effekt på endotelet (VEGF og PlGF) bindes av den sirkulerende antiangiogene faktoren sFlt1, som var økt hos både mor og barn i preeklampsigruppen. Nivået av sFlt1 hos barna var fortsatt lavt (1/30 av mors nivå), så om dette har klinisk signifikans for fosteret er usikkert. Andre studier har vist at kvinner som har hatt preeklampsi har redusert risiko for kreft senere, og det er mulig at noe av forklaringen kan være en mer “antiangiogen profil.”

Konsentrasjonene av homocystein var høyere hos både mor og barn i preeklampsi-gruppen. Homocystein i forhøyede konsentrasjoner er generelt ugunstig, og er en risikofaktor for hjerte- og karsykdom. Som andre også har vist, fant vi en sammenheng mellom høy homocystein-konsentrasjon og lav fødselsvekt.

Noen få studier gjort på langtidsoppfølging av preeklampsi kan tyde på at preeklampsi er forbundet med økt risiko for hjerte- og karsykdom for barnet senere i livet; forhøyet homocystein-konsentrasjon kan være en mulig mekanisme. Det er tidligere vist at folattilskudd kan redusere homocysteinnivået, og det er derfor mulig at tilskudd av folat kan være gunstig for fosteret.

Det er viktig å forstå sykdomsmekanismen for preeklampsi for å kunne sikre at eventuell behandling ikke har ugunstige effekter på mor eller barn. Preeklampsi er en viktig årsak til at barn blir født med for lav fødselsvekt, og konsekvensene av dette kan være store på lang sikt.

Metodene tilgjengelig for å vurdere hjertets funksjon hos nyfødte har til nå vært svært begrensede.

Eirik Nestaas forsvarte avhandlingen ”Longitudinal strain and strain rate by tissue Doppler in term neonates” for graden philosophiae doctor fredag 17. september. Prøveforelesning og disputas fant sted i Auditoriet i Kreftsenteret, Oslo universitetssykehus, Ullevål (OUS-U). Hovedveileder var professor Drude Fugelseth, Kvinne- og barneklinikken, OUS-U/UiO. Biveiledere var Asbjørn Støylen, St.Olavs Hospital/NTNU, professor Leif Sandvik, Kompetansesenteret for klinisk forskning, OUS-U og Leif Brunvand, Kvinne- og barneklinikken, OUS-U.

Sammendrag:
Metodene tilgjengelig for å vurdere hjertets funksjon hos nyfødte har til nå vært svært begrensede. Med ultralydteknikken vevsdoppler kan hjertefunksjonen kvantifiseres, og både globale og regionale endringer med indeksene strain (tøyning) og strain rate (tøyning pr. tidsenhet) kan påvises. Mye forskning har pågått de siste årene for utvikling av metoden innen voksenkardiologi, mens det er sparsomt med tilsvarende data for nyfødte og barn forøvrig.

Hovedmålet for prosjektet var å tilpasse hjerteundersøkelse med strain og strain rate med vevsdoppler til bruk hos nyfødte, som et arbeidsverktøy til måling av hjertefunksjonen i denne populasjonen. Vi ønsket videre å undersøke anvendbarheten av strain og strain rate med vevsdoppler ved ulike sirkulatoriske problemstillinger.

Prosjektet var tredelt. I første del ble metoden tilpasset til bruk hos nyfødte. I andre del ble målinger hos friske nyfødte til termin gjort. I siste del ble målinger hos asfyktiske nyfødte til termin sammenlignet med målinger hos friske terminfødte.

Det ble utviklet en metode for å kvantifisere støy i målingene. Ved bruk av denne ble det for første gang publisert retningslinjer og anbefalinger for målinger hos nyfødte til termin. Videre ble det publisert normalverdier for friske nyfødte. Da målinger hos friske og asfyktiske nyfødte ble sammenliknet fant man med den nye teknikken redusert hjertefunksjon i asfyksigruppen som ikke ble påvist med konvensjonelle ultralydmetoder, og at alle avsnitt av hjertet var affisert i asfyksigruppen.

Prosjektet videreføres i et post-doc prosjekt som vil fokusere på å forenkle analysemetodene og å undersøke andre pasientpopulasjoner, bl.a. nyfødte med asfyksi som behandles med hypotermi.

De som er født små, har høyere risiko for å dø av hjerte- og karsykdom som voksne. Det gjelder både jentebarn og guttebarn. Høy fødselsvekt hos gutter er assosiert med økt risiko for å dø av kreft som voksen.

Årsakene til hjerte- og karsykdom og kreft er sammensatte. Tidligere forskning har vært rettet mot risikofaktorer som kosthold, overvekt og røyking. Det viser seg nå at fødselsvekt og ernæring i fosterlivet også kan ha betydning.

– Vi har gjort en metaanalyse hvor vi har gått gjennom alle studier om temaet publisert i perioden 1966 – 2010. Resultatene viste at små nyfødte har lavere forventet levetid på sikt, sier Kari Ravndal Risnes.

– De med fødselsvekt < 3 kg hadde 13 % høyere mortalitet enn de med fødselsvekt 3 – 4 kg. Lav fødselsvekt var spesielt knyttet til høyere risiko for hjerte- og kardødelighet – 12 % økt risiko per kilo lavere fødselsvekt. For menn var høy fødselsvekt knyttet til økt dødelighet av kreft – 13 % økt risiko per kilo høyere fødselsvekt. Vi kan ikke utelukke at f.eks. overvekt, svangerskapsforgiftning eller fødsel før termin kan ha påvirket resultatene, sier Risnes.

Hun har også analysert data fra fødejournaler fra nesten 40 000 kvinner og menn født ved E.C. Dahls fødestiftelse i perioden 1920 – 60 og har koblet opplysningene til Dødsårsaksregisteret.

– Vi fant økt dødelighet av hjerteinfarkt hos dem som hadde liten hodeomkrets ved fødselen, særlig hvis moren var høy. Dødeligheten av hjerte- og karsykdom var også økt dersom morkakevekten var høy i forhold til barnets vekt, spesielt gjaldt dette store nyfødte. Morkakevekten er ofte høy hvis kvinnen har diabetes, anemi, er overvektig eller har dårlig ernæringstilstand. Dette indikerer at morkakens funksjon har betydning for barnets risiko for hjerte- og karsykdom, sier Risnes.

Cand.med. Anne Lee Solevåg forsvarer fredag 9. desember 2011 sin avhandling “Alternative approaches to newborn resuscitation-with emphasis on compression to ventilation ratio in an experimental pig model of neonatal asphyxia? Sted: Store auditorium 12.15, Akershus universitetssykehus, Lørenskog

Cand.med. Anne Lee Solevåg disputerer fredag 9. desember 2011

Prøveforelesning
Fredag 9. desember 2011 kl. 10.15
Sted: Store auditorium, Akershus universitetssykehus, Lørenskog
Oppgitt emne: New options for treatment of perinatal asphyxia

Disputas
Fredag 9. desember 2011 kl. 12.15
Sted: Store auditorium, Akershus universitetssykehus, Lørenskog

Bedømmelseskomité:
1. opponent: Professor emeritus Colin Morley, The Royal Women?s Hospital, Parkville, Australia
2. opponent: Førsteamanuensis Claus Klingenberg, Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø
3. medlem av bedømmelseskomitéen: Professor Drude Merete Fugelseth, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo

Disputasleder: Førsteamanuensis Rolf Lindemann, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo

Sammendrag:
Mange av de internasjonale retningslinjene for gjenopplivning av nyfødte barn er basert på ekspertuttalelser og konsensus. P.g.a. bl.a. etiske problemer med gjennomføring av kliniske studier som belyser gjenopplivning i denne aldersgruppen, valgte vi å gjøre en eksperimentell dyrestudie for på vitenskapelig vis å starte en prosess for å lage nye, kunnskapsbaserte retningslinjer med hensyn til:

1. Bruk av ekstra surstoff ved gjenopplivning av svært syke nyfødte barn (med hjertestans)
2. Optimal tid med kunstig åndedrett (innblåsninger) før man starter med hjertekompresjoner hos nyfødte med hjertestans etter alvorlig surstoffmangel rundt fødselstidspunktet
3. Det beste forholdet mellom hjertekompresjoner og ventilasjoner ved gjenopplivning av nyfødte etter alvorlig surstoffmangel rundt fødselstidspunktet

Våre resultater kan tyde på at bruk av ekstra surstoff ved gjenopplivning av nyfødte barn ikke bedrer kortsiktig utfall. Siden bruk av ekstra surstoff har vist seg å være skadelig for nyfødte barn er det derfor mulig at man kan være enda mer tilbakeholden med surstoff enn man er i dag, selv dersom det nyfødte barnet er svært medtatt (til og med ved hjertestans).

Det ser dessuten ut til at det kan være mulig å gi effektiv kunstig åndedrett i noe lengre tid enn det dagens retningslinjer anbefaler før man går videre med å gi hjertekompresjoner til det nyfødte barnet. Fordi de aller fleste nyfødte barn trenger gjenopplivning fordi de ikke klarer å puste selv (eller har lidd av surstoffmangel i varierende tid før fødselen), er det naturlig at kunstig åndedrett er en avgjørende del av gjenopplivningen. Retningslinjene for gjenopplivning av nyfødte kan muligens vektlegge dette i enda større grad enn de gjør i dag.

Når man først har begynt å gi hjertekompresjoner til det syke nyfødte barnet, kan flere hjertekompresjoner på rad mellom innblåsninger (et høyere forhold mellom hjertekompresjoner og innblåsninger) tolereres godt. I vår modell har denne tilnærmingen imidlertid ikke vist seg å være mer effektiv enn dagens anbefalinger.

Miriam Kim Nyberg disputerte fredag 18. november for ph.d.-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen: “Haemodynamics of fetal breathing movements: An ultrasound study on the umbilical and caval veins”.

Fosterets pustebevegelser ble først dokumentert for rundt 150 år siden. Fenomenet har vært ansett som en mekanisk øvelse til livet etter fødselen, men den fysiologiske betydningen har vært uklar. Fosterets gassutveksling skjer i morkaken og oksygenforsyningen via navlesnoren, mens luftveiene og lungene er fylt med væske.

Etter at ultralydteknologien ble innført har menneskefosterets pustebevegelser latt seg studere. Man ser at pustebevegelsene påvirker blodstrømshastigheten i navlesnoren samt mange andre blodkar i fosterkroppen, men om dette fenomenet løser noen fysiologiske oppgaver er fremdeles usikkert. I forskningsarbeidet har Nyberg undersøkt hypotesen om at pustebevegelsene er en ”hjelpemotor” for å øke blodstrømmen i takt med et varierende oksygenbehov.

Studien viser at fosterets pustebevegelser kan knyttes til økt blodgjennomstrømning i morkaken og dermed bidra til økt gasstransport og -utveksling. De fører dessuten til en omfordeling av blod til prioriterte områder. Ved kraftige pustebevegelser holdes blod med lavt oksygeninnhold tilbake i fosterets nedre hulvene mens bloddrenasjen fra hodet til hjertet øker, og slik forsterkes blodforsyningen og gasstransporten til hodet. Resultatene av studien støtter hypotesen om at fosterets pustebevegelser er en viktig mekanisme for å regulere transport av oksygen og karbondioksid, og at pustebevegelsene i fosterlivet derfor har en funksjon som likner den de har etter fødselen.

Arbeidet utgår fra Klinisk fosterfysiologisk forskningsgruppe ved Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Bergen, med professor Torvid Kiserud som hovedveileder og seksjonsoverlege dr. med. Synnøve Lian Johnsen som biveileder.

Personalia:
Miriam Kim Nyberg (f. 1981) er oppvokst i Oslo. Hun avla sin medisinske embetseksamen ved Universitetet i Bergen i 2009. Siden 2003 har hun vært tilknyttet Klinisk Fosterfysiologisk Forskningsgruppe ved Universitetet i Bergen, først som forskerlinjestudent og siden som stipendiat.

Kontaktpersoner:
Miriam Kim Nyberg, Tlf. 992 67336, epost: miriamnyberg@gmail.com

Sakset fra www.uib.no

Har kvinner med medikamentbehandlet epilepsi økt risiko for påvirkning av svangerskapet? Er nyere epilepsimedisiner skadelige for forsteret? Ingrid Borthen skal forsvare sin avhandling “Maternal epilepsy and pregnancy outcomes” torsdag 15 desember 2011. Les mer om avhandlingen her.

Kvinner med epilepsi og svangerskap 1999-2005

Ingrid Borthen disputerer torsdag 15. desember 2011 for ph.d-graden ved Universitetet i Bergen med avhandlingen:

”Maternal epilepsy and pregnancy outcomes”.

Epilepsi er en av de vanligste nevrologiske sykdommer hos gravide kvinner, og opptrer hos 1 av 200. Disse kvinnene trenger ofte medisiner under svangerskapet for å unngå epileptiske anfall. Det har vært en bekymring at disse medikamentene kan forårsake skade på fosteret. De siste årene har man fått nye og mer virksomme medisiner. Det har vært usikkert om de nye medisinene påvirker mors helse under svangerskapet

Borthen har undersøkt svangerskapene til alle kvinner med epilepsi i Norge som har født i perioden 1999-2005. Undersøkelsen viser at kvinner med epilepsi og bruk av medikamenter stort sett har normale svangerskap og fødsler. En liten del har litt øket risiko for svangerskapsforgiftning og høyt blodtrykk i svangerskapet. Disse kvinnene har også en litt øket risiko for å føde for tidlig. Det er ingen øket risiko for fosterdød, men litt øket risiko for fosterskade. Avhandlingen bygger på opplysninger fra Medisinsk Fødselsregister 1998-2005 og opplysninger fra sykehusjournaler.

Det er ønskelig at kvinner med epilepsi er i en stabil fase før de blir gravide for å unngå forverrelse av epilepsien i svangerskapet. Videre bør de følges opp i svangerskapet av spesialister da kvinnene har en øket risiko for komplikasjoner.

Personalia:
Ingrid Borthen er født i Bodø i 1953, men har vokst opp i Bergen. Hun avla medisinsk embetseksamen ved Universitetet i Oslo i 1980. Hun er spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer og har arbeidet ved Kvinneklinikken i Bergen siden 1982. Hun er nå seksjonsoverlege ved fødeseksjonen. Fra mai 2007-2010 har hun vært stipendiat ved Institutt for klinisk medisin og Institutt for Samfunnsmedisinske fag, Universitetet i Bergen.

Tidspunkt og sted for prøveforelesningen:
15.12.2011, kl. 09.15. Oppgitt emne: Psykisk sykdom og medikamentell behandling under graviditet
Sted: Auditorium 1, BBB-bygget, Haukeland Universitetssykehus.

Tidspunkt og sted for disputasen:
15.12.2011, kl. 11.00, Auditorium 1, BBB-bygget, Haukeland Universitetssykehus.

Kontaktpersoner:
Ingrid Borthen, epost: ingrid.borthen@med.uib.no

Sakset fra www.uib.no